Da vi forlot seilbåten i innlandet av Skottland, hadde vi en plan om å komme oss til London med buss. De planlagte bussbyttene var i Fort William og Glasgow. Alt gikk vel frem til Fort William til tross for smale veier, stor buss og høy fartsgrense. I Fort Willam ble det derimot stopp. Alle bussene var reservert til folk med billett fra internettet. Vi var ikke blant dem, og turen gikk derfor til jernbanestasjonen like ved. Det hørtes ut på skotten i luken at også togene var fulle, men at vi kunne kjøpe en slags billett med plassgaranti. Ettersom vi ble avvist ved perongen på en bestemt måte, men ikke spesielt informativt, oppsøkte vi en tom turistbuss som sto på tomgang utenfor stasjonen. Joda, det viste seg at plassgarantien besto i å få sitte på med denne til Glasgow.

Bussen tok oss over fint & grønt fjellparti i det indre av Skottland på vei til Glasgow. Vi kan ikke tillate oss å bli mektig imponert av slikt på dette stadiet. Her må vi spare kruttet og megapixlene til Nepal og heller ikke glemme steinrøysen vi kommer fra. Vi kom oss riktignok aldri opp på Ben Nevis mens vi var i Skottland selv om vi var like ved og kunne skimte toppen gjennom regnet. Uansett vær kommer vi ikke til å bestige Nepals Everest.

Oppsumering av våre opplevelser m/huskeregel:
Norge: Høyrekjøring – plassgaranti på buss – ikke plassgaranti på tog.
Skottland: Venstrekjøring – ikke plassgaranti på buss- plassgaranti på tog.
Det er liksom ikke noen ende på lærdom og eksotiske ordninger en kommer borti når en er på reisefot.

I stedet for bilde av det skottske høylandet bringer vi et bilde fra Vøringsfossen som er tatt litt tidligere på turen vår.

Reklamer